«Neoliberalismen produserer ensomhet»

av George Monbiot

Psykiske lidelser er en regulær epidemi, som ødelegger millioner av menneskers sinn og kropp. Det er på høy tid at vi spør oss selv, hvor vi er på vei og hvorfor.

Kan det rettes en større anklage mot et system enn det faktum at psykiske lidelser har nådd epidemiske høyder? Angst, stress, depresjon, sosiale fobier, spiseforstyrrelser, selvskade og ensomhet skyller over mennesker verden over.
Det finnes en lang rekke sekundære forklaringer på denne triste tilstanden, men for meg ser det ut til at den bakenforliggende årsak er den samme overalt: Mennesker, disse ultrasosiale vesen, hvis hjerne er skapt til å reagere på andre mennesker, er i ferd med å bli revet fra hverandre.

Økonomiske og teknologiske forandringer spiller en vesentlig rolle, men det gjør ideologi også. På tross av at vårt velbefinnende er uløselig knyttet til andre menneskers liv, får vi overalt vite at vi kun kan trives ved å dyrke oss selv og den ekstreme individualisme.
Utdannelsessystemet blir stadig mer brutalt konkurransepreget. Arbeidsmarkedet har utviklet seg til en konstant nærdødenopplevelse, hvor vi hver især kjemper mot utallige andre om de samme jobber. De moderne formyndere forteller oss at fattige kun har seg selv å skylde på. En forbrukerkultur erstatter sosiale relasjoner.

Det helbreder imidlertid langt fra de sykdommer som isolasjonen fører med seg. Snarere intensiverer forbruket det konkurranseforhold som gjør at vi – når alt annet er forbrukt – begynner å ete av oss selv. Også de sosiale medier, som er ment å bringe oss sammen, fjerner oss i virkeligheten fra hverandre og får oss til å måle vår sosiale status opp mot andres.

Smertende sosiale problemer

Kan det forundre noen, at unge i denne verden av ensomhet hvor det å rekke ut en hånd til hverandre er erstattet av selvhevdelse, ender opp i fortvilelse?

Hvis den sosiale nedbrytning ikke blir tatt på alvor, er det fordi vi ikke evner å se problemet. Det gjør imidlertid neurologer. En rekke fasinerende studier antyder at sosial og fysisk smerte blir transportert rundt i de samme neurologiske kretsløp. Det er kanskje årsaken til at man på mange forskjellige språk beskriver konsekvensene av sosiale sammenbrudd med de samme begrep som man ville bruke til å beskrive fysiske skader.
Tidsskriftet Physiology & Behaviour har laget en oppsummering av en rekke eksperimenter som viser at hvis pattedyr har valget mellom fysisk smerte og sosial isolasjon, vil de velge det første. Aper som var fratatt både mat og sosial kontakt i 22 timer, søkte til sine artsfeller – før de gikk til maten.

Selvskade blir ofte brukt i et forsøk på å lindre psykisk smerte, som også tyder på at fysisk smerte er mer utholdelig enn følelsesmessig smerte. Fra fengselssystemet vet vi også alt for godt, at den verste form for tortur er isolasjon.

Det er ikke vanskelig å forstille seg hva de evolusjonære årsaker til sosial smerte kan være. Pattedyrs sjanse til å klare seg er ofte langt større hvis de ferdes i flokk. De isolerte og marginaliserte dyr i flokken, har større risiko for å bli angrepet av rovdyr eller å sulte ihjel. På samme måte som fysisk smerte beskytter oss fra fysiske skader, beskytter følelsesmessig smerte oss fra sosiale skader. Det driver oss til å søke mot andre mennesker, men mange finner denne søken nærmest umulig.

Som å røyke 15 sigaretter

Det er ikke overraskende at sosial isolasjon forbindes med depresjon, selvmord, angst, søvnløshet, og opplevelsen av å være truet. Det som imidlertid er mer overraskende, er den lange rekken av fysiske sykdommer som sosial isolasjon enten forårsaker eller forverrer. Demens, høyt blodtrykk, hjerteproblemer, dårligere motstandskraft overfor virus og sågar uhell er mer utbredt blant mennesker, som kronisk er ensomme.

Ensomhet er omtrent like skadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen: tilsynelatende øker det risikoen for å dø for tidlig med 26 prosent. Det skyldes blant annet at ensomhet øker produksjonen av stresshormonet kortisol, som ødelegger immunforsvaret.

Alle kan se at det er noe grunnleggende feil med hvordan vi har innrettet vårt samfunn. Så hvorfor fortsetter vi dette ressursutmattende, selvfortærende, selvforbrukende vanvidd av miljømessig ødeleggelse og sosial nedkjøling, hvis det ikke produserer annet enn ulidelig smerte? Bør ikke dette spørsmålet være på alles lepper i den offentlige debatt?

Det er noen fantastiske organisasjoner som gjør det som står i deres makt for å kjempe mot denne ensomhetsbølgen. Men for hver person de når ut til, blir adskillige andre skyllet vekk av tidens antisosiale strømninger.

Det er ikke behov for noe politisk utspill som kan imøtegå denne tilstand. Det er behov for noe meget mer omfattende: et grunnleggende endret verdenssyn. Av alle menneskehetens fantasiforestillinger, er ideen om at vi kan klare oss selv, den mest absurde og formodentlig den farligste. Enten står vi sammen, eller også faller vi fra hverandre.

George Monbiot er forfatter av bl.a. «The Age of Consent: A Manifesto for a New World Order».

© The Guardian of Information. Oversatt til dansk av Nina Trige Andersen. Oversatt til norsk av Frode F. Thorslund