Et trist syn på en fredag formiddag. Vår en måned gamle bil har fått seg en stygg smell på grunn av to uoppmerksomme polakker. Legg merke til skogen av air bag’er. Jeg er så glad de fungerte som de skulle.
Dagen for avreise og for en dag det skulle bli. Med god tid skulle jeg kjøre Jonas og Erik til Finstad, men så enkelt skulle det ikke være. Midt i første rundkjøring, rett på nedsiden av hvor vi bor skulle dagen ta en ny vending.
Jeg hørte Jonas kom med et lite utbrudd – det var alt han rakk før det smalt. Så smalt det akkurat der Jonas satt. To polakker i en gammel Ford Mondea traff oss i det vi skulle kjøre ut av rundkjøringen. Jeg ble tatt fullstendig på sengen og rakk ikke å gjøre noe før bilen var full av noe hvitt som dekket utsikten i alle retninger. Og aldri har mine «Ha en god dag»-briller gjort bedre nytte. Jeg har jo hørt om dette hvite støvet som følger utløste air bag’er. Vet jo ikke om det fremdeles irriterer øynene siden dette er mitt første møte med en, men jeg merket ihvertfall ingenting med brillene på.
Avreise retning Lillehammer med stopp innom Gardermoen for å hente 3 dansker var planlagt rundt 14:00. Hvordan skulle jeg rekke det. En hyggelig ung dame som tidligere hadde jobbet i Viking redningstjeneste, anbefalte meg å kontakte politiet. Så de kom og det var jeg etter hvert glad for. De kontaktet ambulanse og håndterte polakkene som ikke kunne noe særlig av hverken norsk eller engelsk. Jeg ringte Pola så hun kunne forklare at de måtte skrive ned navn og adresse, men så tok politiet over og skaffet all nødvendig informasjon. Politi- og ambulanse-personalet sørget for at vi alle ble kjørt til legevakten på Langhus. Det var visst feil siden ulykken skjedde i Ås, men sånn ble det bare. Alle skjemaer ble fylt ut og nødvendige signaturer kom på plass. Legevakten oppførte seg virkelig upassende og forsøkte å kaste oss ut etter at Jonas og jeg var undersøkt. Fullstendig upassende og direkte uprofesjonelt. Noen mennesker bare er sånn.
Alt kom imidlertid på plass og vi forlot legevakten med alle formaliteter i orden. Og på Statoil Langhus sto Øystein og fylte drivstoff. Så var hjemreisen fra legekontoret ordnet også. Alt gikk som på skinner på tross av alt som skjedde i løpet av relativt kort tid.
Vår første opplevelse av en ulykke som vel kan karakteriseres som «alvorlig» var et faktum. Og jeg er veldig glad for at vi satt i en bil som tåler en trøkk og at det gikk bra med oss alle.
