Fredag startet med en rolig og tankefull frokost i bakgården etter vår første natt noen sinne i en fengselcelle. Neida, vi bare nyter en ny «fridag». Planen er Lindesnes fyr og deretter det vi måtte føle for. Ikke mange valg på vei til fyret, men når man kommer av E39 og inn på 460 så er det jo kosevei utover.
Men så, etter å ha passert Snig, et stedsnavn vi ble veldig fasinert av, så rundet vi neset, passerte Furuholmen og der – til venstre skimtet vi FV423. Avstikker! Selvfølgelig, veien er jo grønn (på GPS»ene) så der måtte vi kjøre. Først langs vannet og så inn i en egen liten urskog. Ikke stort og voldsomt, ikke prangende, men veldig morsom omvei på motorsykkel. Nesten plass til en bil i bredden og laget der det var mulig å lage en vei – en gang for lenge siden. Som absolutt blir en svinsevei på 2 hjul.
Veien videre på 460 var litt sånn; der kan vi stoppe på vei ut og ta bilder, og der, og der osv. Det endte med at vi kun tok en stopp på Furuholmen innimellom alle de tettbygde feriehusene med max 10 km/t på veien inn. En idyll hvor vi nesten fikk litt dårlig samvittighet av å ta en tur innom. Sikkert på grunn av alle de undrende blikkene fra menneskene på terrassene og strendene. Litt som ved en feiltakelse å gå inn i hagen til naboen.
Men før det ble det til en 3,5 timer kosedag på Lindesnes fyr med nesten skyfri himmel og kun en svalende bris. Morsomt å få litt av historien rundt hvor viktig fyr og lykter har vært på norges kyst oppigjennom. Og et innblikk i den ekstreme innsatsen og oppofringene enkeltpersoner og familier har stått for i store deler av livene sine. Navnet Lindesnes kommer av det gammelnorske ordet lidandisnes som betyr der landet synker i havet. Norges eldste fyr opprettet i 1655. Morsomt med en tur opp i tårnet med en herlig utsikt og å få sett litt av maskineriet fra innsiden.
Når den kulturelle biten av besøket vårt hadde fått sin tilmålte plass, så var det på tide å finne fram lunchbaggen vår og kaffetermosen til Solveig .
Vi var litt forundret på vei tilbake til Mandal over at klokka var blitt så mye, men vi var enige om at det sikkert skyldtes at vi hadde hatt en fin dag. Vel tilbake i byen var det over i sivil og en deilig spasertur langs kaia, over den flotte brua og opp på takterrassen til Anker restaurant. Og vi fikk det siste ledige bordet før hordene uten bordreservasjon strømmet på. Og som på fyret (det var visst en sånn dag) så ble vi veldig forundret over hvor fort tiden gikk. Herlig å ha en avslappende kosestund med ølplanke fra NUA brygghus som vi kunne se fra bordet vårt og som er norges sydligste bryggeri.
Og det stoppet ikke der. Vi hadde – for oss, de beste plassene for mennesker i vår alder når livemusikken på den andre siden av brua begynte. Og på vei tilbake over brua var det helt på sin plass å kjøpe hver vår softis (Solveig fikk flytende sjokoladetrekk), overvære siste del av liveunderholdningen og tenke at; jammen deilig at vi ikke lenger føler behov får å være såpass overstadige i de pene sommerklærne våre på en sommerdag i Mandal som alle disse ungdommene innenfor ølteltet. Så klarer vi fremdeles å forholde oss til de nasjonale smittevernreglene.
Det er ikke de beskjedne båtene som preger havnebassenget i Mandal. Så vi avsluttet kvelden med en rolig spasertur langs kaia, tok noen flere bilder av imponerende båter og litt av hvert og gikk snille og greie og ganske så lykkelige inn i cella vår i Mandal gamle fengsel etter en fin «fridag».
