Et lite øyeblikk ...
MC

Første tur 2017

Sesongstart 2017

Åhhh, som vi har gledet oss. Dagen er her «igjen» og endelig skal Multi’n få luft under vingene «igjen». PMS’en kan endelig slippe taket og livet er enda mer komplett «igjen» (alltid komplett med Solveig i livet mitt).

Sykkelen skulle vært hentet på fredag, men det måtte flyttes til lørdag av hensyn til andre PMS-utfordringer. Jeg hadde bare fokus på å få hentet Duc’en min, og når jeg ringte på torsdag og de sa jeg kunne hente på fredag – yes, let’s go … ! Det jeg hadde glemt var at denne gleden var delt. Og som Solveig sa det; «Du kan da ikke hente sykkelen uten meg». «Nei det er sant – det kan jeg jo ikke». Så da ble det henting på lørdag i stedet.

Været var ikke like bra, men forventningene var minst like høye. Og som alltid er felles glede minst dobbelt glede. Den lille praten med gutta hos HS MC-senter, å se Duc’en stå shina og klar, lyden når du starter for første gang denne sesongen. Ubeskrivelig og ubetalelig – det må bare oppleves.

Vi hadde en avtale rett i etterkant av dette vårsleppet, men det kunne ikke unngås. Så det ble bare en «liten omvei» på veien hjem igjen. Ut til Korsegårdkrysset og retning nord. Den herlige følelsen av kraft og råskap når jeg brukte aksellerasjonsfeltet for å matche farten til trafikken på E6. Den hvite BMW M6’en som prøvde seg.

Inn i Follotunellen steg forventningene. Termignoni-potta skuffer sjelden og selv om jeg har satt inn silencer’en igjen, er det en deilig lyd som omslutter deg hardt og brutalt på vei inn i tunnelåpningen. Jeg kjenner en herlig ro bre seg i kroppen. De trege bilistene som insisterer på å ligge i venstre felt er knapt merkbare. På med venstre blinklys og gi det tid. De fleste skjønner det bare de kommer på å ta en titt i speilet.

Jeg svinger av ved Vinterbro og vet at det ligger en herlig høyresving foran meg. Akselerasjon for å kommer før traileren er bare moro etter en rolig sving på en vei fremdeles dekket av salt og grus. Oppover forbi vekta mot Nygårdskrysset har jeg litt plass å ta av så jeg lar Duc’en strekke litt på seg. Ikke noe overilt, men såpass at PMS’en fullstendig slipper taket. Våren er her, sesongen har startet og livet smiler igjen.

Solveig kjørte når jeg hentet Multi’n hos HS MC-senter
Spenningen på topp, men med stoisk ro – den som venter på noe godt …
Kjøring i mars gjør at man føler seg som «Michelin man», men det er verd det!
Jeg er klar. PMS-kurator’n brummer livlig og er like klar som meg …