Ulempen med å ha en kjær’ste som fungerer er at man kan få et tydelig preg av hjemlengsel når man er på tur. Så etter to fine dager med mange opplevelser og noen herlige etapper på den tredje, så fant jeg brått ut at nå drar jeg hjem på en søndag selv om jeg har turnusfri dagen derpå.
Drøye 73 fine mil på massevis av morsomme veier har bidratt til mange fine opplevelser og mye morsom læring. På en del av disse etappene så har det faktisk vært mulig å ha sine helt egne «rustløser»-opplevelse og utforsking av Multin’s fantastiske egenskaper. Nå etter å ha eid den i 9 år så har jeg omsider klart å kjenne smaken av potensialet som ligger i denne fantastiske maskinen. Og det fortjener den. For en maskin.
Og det er jo den første serieproduserte sykkelen i verden som ble levert med elektroniske kjøreprogram. Og det fungerer aldeles utmerket etter 12 år. Min 2010-modell presterer og presterer. Sport inviterer til prestasjoner, Touring tar alt den så langt har blitt utsatt for med stoisk ro, Urban roer ned alt for en behagelig byopplevelse og Enduro lar en asfaltsykkel få lov til å prestere på grus selv med 190-dekk bak. Dette er originalen som alle prøver å kopiere. Og når jeg nå vet at dette er den raskeste Multi’n Ducati har produsert (kanskje med unntak av en og annen Pikes Peak) så er det vanskelig å se at jeg kan finne en sykkel som kan erstatte Multi’n.
Beklager all denne begeistringen, men ser vi bort i fra Solveig og gutta mine så er denne sykkelen det jeg elsker aller mest i livet mitt. En herlig langhelgtur som beriker livet med min fantastiske motorsykkel.
