Ser vi virkelig enden på denne herlige mc-ferien, tenkte vi idet vi forlot Mandal? Det kjentes vemodig og rart etter å ha vært på veien i snaue 3 uker, men vi trøstet oss med at vi kunne jo drøye hjemturen med et par overnattinger til.
Ferden gikk vestover på E39 før vi tørna høyre og inn forbi Sira. Vi hadde hørt rykter om en vei som burde kjøres, nemlig vestsiden av Sirdalsvatnet. Fin, smal asfaltvei som etter hvert gikk over til grusvei som slynget og bukter seg høyt oppe i åssiden. Her var ingen tilrettelagte view points med mulighet for parkering og bildetagning sammen med alle de andre turistene. Med andre ord, vi var overlatt til oss sjøl i denne ufriserte og sjarmerende utmarka. Og vi var helt klart de eneste turistene, men ikke de eneste veifarende.
Tidligere hadde vi lagt merke til noen skikkelige ruker på veien og tenkte at her går det kuer. Ikke så vi kuer, men lukta vi ku, å ja skikkelig stram ku. Forklaringa på lukta åpenbarte seg i form av en møkkaspreder, den mest nedgrisa sprederen ever. Traktor og spreder kom i godt driv og vrengte inn på nærmeste gård. Sjåføren hadde et tydelig bistert drag i fjeset, ikke så rart kanskje med den odøren rundt seg.
Vi fortsatte nordover der veien snodde seg videre langs det 27 km lange Sirdalsvatnet. Vi målte rundt 40 km i kjørelengde fra ende til ende, og ca. halve strekningen var på grus.
Så var vi plutselig over på 468, og da var det ikke lange biten til Sirdal Resort som var hjemmet vårt den natten.
